Meny

  • BoKommer snart
  • JobbKommer snart
  • OppvekstKommer snart
  • OpplevKommer snart
  • HistorierKommer snart
Snakk med Lars Ring 926 37 080
lars.granhaug@nore-og-uvdal.kommune.no

Lars Erling Granhaug, bygdeutvikler
Folk sitter ved et telt og ser utover fjellvann i kveldssol

Alle lengter etter et sted å kalle hjem.

Nore og Uvdal kan bli ditt. Midt i Numedal, med Hardangervidda som nærmeste nabo.

Snakk med Lars Se året i bygda

Året rundt

Slik er livet her, fra første snøfall til festivalen i september.

  • Skispor over snødekt fjell under blå himmel

    Nå i bygdaVinter

    Milevis med skiløyper

    • Skisenter, hundekjøring og kiting
    • Isfiske etter røye og ørret på Tunhovdfjorden, Pålsbufjorden og Norefjorden
    • Numedalsrally hver vinter
  • Et barn løper i høyt gress foran et hus med torvtak

    Nå i bygdaSommer

    Ute til det blir mørkt

    • Rafting, sykkelturer og stavkirker
    • Dresinsykling på den nedlagte Numedalsbanen
    • Langedrag Naturpark
  • En jente i gyllent høstgress med fjellet bak seg

    Nå i bygdaHøst

    Jakt og festival

    • Fortrinnsrett til rypejakt og villreinjakt for deg som bor her
    • Hjembygdafestivalen: ni dager og 27 arrangementer i 2026
  • En kvinne synger for publikum i en kafé

    Nå i bygdaHele året

    Møteplassene

    • Quiz og strikkekafé i Norehallen
    • Torsdagsmiddag på Øygardsgrend Fjellhandel
    • Bygdetreff i Herredshuset i Uvdal
1 / 4
Inge og Carina står i snøen og ser utover dalen fra tomta si i fjellsiden ved Rødberg

Vi kjente fort at detta var stedet vi ville bo.

Inge Omdalen bygde hus i fjellsiden ved Rødberg sammen med Carina. Les historien

Nore og Uvdal i tall

Midt i Numedal, kort vei til alt du trenger

Midt mellom øst og vest

Skal du først bo usentralt i dagens samfunn, kan du ikke bo mer sentralt enn i Nore og Uvdal.

Hjembygda

Drammen 120 km · Tønsberg 160 km

Et nytt hus og en stall i snøen i fjellsiden ved Rødberg

150

ledige boligtomter

På Rødberg, Norefjord, i Tunhovd og i Uvdal. Og hus til salgs og til leie.

Barn og voksne på Hjembygdafestivalen

4

barnehager, opptak hele året

I Tunhovd, Nore, Rødberg og Uvdal. Plass to til fem dager i uka.

Nyfanget ørret og en kniv på en stein ved et fjellvann

1 km² + 1 fiskevann

per innbygger

Ca. 2 500 innbyggere, og fortrinnsrett til jakt og garnfiske for deg som bor her.

Lokale håndverkere på tunet på Søre Brandsgard

ca. 14 mill.

kroner i året fra næringsfondet

Lån og tilskudd til næringslivet, og gratis etablererveiledning.

Folk som bor her

Hjembygda har samlet historiene til folk som har flyttet hjem, flyttet hit eller aldri har flyttet herfra. Her er noen av dem.

Alle historiene
1 / 8

Podkasten for deg som drømmer om å flytte hjem

Folk som bor her, har flyttet tilbake eller har funnet veien hit for første gang, forteller selv. Hør dem på kveldstur, i bilen eller på hytta.

Hør påSpotify
Programlederne i Heimatt-studioet

Spørsmål og svar

Det folk spør Lars om

Kort fortalt, før du tar kontakt. Finner du ikke svaret, spør Lars.

Får vi barnehageplass midt i året?

Ja. Nore og Uvdal har løpende opptak hele året, i tillegg til hovedopptaket, og du kan velge plass to, tre, fire eller fem dager i uka. Kommunen har fire barnehager: i Tunhovd, Nore, Rødberg og Uvdal.

Finnes det ledige tomter og hus?

Kommunen har 150 ledige boligtomter, blant annet på Rødberg, Norefjord, i Tunhovd og i Uvdal. Hus til salgs og til leie finner du på Finn, og Lars hjelper deg hvis du ikke finner det du leter etter.

Kan hytta mi bli fast bolig?

Det kan være mulig. Nesten 4 200 hytter ligger i kommunen, og mange lurer på det samme. Ta kontakt med Lars, så finner han ut hva som gjelder for akkurat din hytte.

Kan jeg få boligtilskudd?

Kommunen har gitt boligtilskudd til folk som vil bosette seg her, blant annet til Inge og Carina, som bygde hus i fjellsiden ved Rødberg. Spør Lars om hva som gjelder for deg.

Er det jobb å få?

Ledige stillinger lyses ut på arbeidsplassen.no, finn.no og kommunens nettsider, og Lars kan sette deg i kontakt med bedriftene. Vil du ta med deg jobben, finnes det kontorplass blant annet i Nore og Uvdal Næringspark og på Rødberg.

Hvor langt er det til byen?

Det er 120 km til Drammen, 160 km til Tønsberg, 170 km til Oslo og 270 km til Bergen. Nore og Uvdal ligger midt i Numedal, mellom øst og vest.

Hva kan man drive med på fritiden?

Skisenter, langrenn, hundekjøring og isfiske om vinteren. Rafting, sykkelturer, dresinsykling og Langedrag Naturpark om sommeren. Du som bor her, har fortrinnsrett til jakt og garnfiske i Øvre Numedal Statsallmenning. Hele året finnes møteplasser som quiz, strikkekafé og bygdetreff.

Hvem kan jeg snakke med?

Bygdeutvikler Lars Erling Granhaug. Det er jobben hans å svare på det du lurer på om jobb, bolig og barnehageplass. Ring 926 37 080, eller send en melding i skjemaet nederst.

Hva er Hjembygda?

Hjembygda er Nore og Uvdal kommunes satsing for at flere skal flytte til, flytte hjem og bli boende i kommunen. Her finner du historiene, podkasten Heimatt og hjelp fra bygdeutvikleren.

Lars Erling Granhaug smiler i sofaen

Vil du vite mer?

Lars hjelper deg hele veien hjem.

Det er min jobb å sørge for at du får svar på det du lurer på.

Lars Erling Granhaug, bygdeutvikler i Nore og Uvdal

Enten det gjelder jobb, bolig, barnehageplass eller hvem du bør snakke med, har Lars et helt lag i ryggen.

Hva lurer du på?

Bolig og tomt Jobb Barnehage og skole Noe annet

926 37 080 lars.granhaug@nore-og-uvdal.kommune.no

Folk som bor her · Hjemreisen

Ida Bjerke sitter i en grå lenestol foran en mørk trevegg, i svart genser og med et lite kors i kjede rundt halsen.

Hjemreisen · Øygardsgrend, Nore og Uvdal

Bygdejenta som ble varaordfører

Ida Bjerke

Ida Bjerke reiste ut for å gå på musikklinja, men dro hjem til Øygardsgrend hver helg. I dag er hun varaordfører og mor til Torbjørn, og hun skal flytte inn i huset der bestemor Helga bodde.

Fra hjembygda.no, publisert

Rull for å lese

Bor
Øygardsgrend, Nore og Uvdal
Verv
Varaordfører
Utdanning
Økonomi, høyskolen i Hønefoss
Familie
Samboer Nils Olav og sønnen Torbjørn, født i mars 2023
Ida sitter i en rød skinnsofa med en liten baby i armene, ved siden av en eldre kvinne med hvitt hår, foran et vindu med blomster i karmen.

Øygardsgrend

Bussen stopper ved butikken

Bussen stopper ved nærmatbutikken i Øygardsgrend, og Ida hopper av. Her er tante Jorun, og her er det alltid folk og trygghet. Her har Ida sin første sommerjobb: hun pakker varer og hjelper hyttefolk som har punktert. Store deler av familien bor tett på, og det er mange dører som står åpne.

Hjemme ligger hun på magen til moffa og lytter når de voksne diskuterer store ting. Ida er ei bygdejente med sterk hjemmefølelse, formet av mange voksne rundt seg og ei hel grend.

Ida og samboeren sitter smilende på en trapp foran en mørk tredør, med en liten gutt i grå lue og grønn dress på fanget.

Kongsberg og Telemark

Ut for å prøve seg

Ida vil finne ut hva hun er god til, og drar tidlig ut av kommunen, først til musikklinja i Kongsberg, så til et folkehøyskoleår i Seljord. Fra Kongsberg drar hun hjem hver helg. I Telemark blir det vanskeligere, men der blir hun kjent med mange nye mennesker. En av dem er Nils Olav, som raskt får en helt spesiell plass i hjertet hennes.

Etter flere år med musikk er hun fortsatt usikker på retningen. Hun tar et friår og lapper asfalt oppover Numedal for å sortere tankene, og fullfører deretter økonomistudier på høyskolen i Hønefoss.

Det var ei helg jeg prøvde å bli igjen i byen, men det er den kjedeligste helga jeg noensinne har hatt.

Ida
Ida står med armene i kors på en veranda i rød t-skjorte med Arbeiderpartiets logo, med grønn skogli og vann i dalen bak seg.

Hjem igjen

Fra flyttelass til kommunestyret

Med jobb i Nore og Uvdal og Nils Olav på flyttelasset flytter Ida tilbake dit hun har drømt om hele veien. Helt opplagt var det ikke. Paret lette lenge etter bolig og vurderte en stund Telemark, der de kunne få hus. Nå skal de flytte inn i huset der bestemor Helga, et av Idas store forbilder, har bodd.

Hjemme ser hun bygda tydeligere. «Engasjer deg!» sier pappa Tor Helge. Sammen med ei venninne havner hun på det som viser seg å være et styremøte, der politikerne vil vite hva som engasjerer de unge. Politikeren i henne våkner. Ida blir valgt inn i kommunestyret, og i dag er hun varaordfører.

Å oppleve at det er kort vei fra talerstol til at det faktisk skjer noe er helt fantastisk!

Ida
Ida og samboeren hjelper sønnen i strikket genser opp på en rød lekebil, i en stue med mørke trevegger og lysslynge i bakgrunnen.

Mars 2023

Politikk og bleieskift

I mars 2023 kommer Torbjørn til verden, og det meste blir snudd på hodet. Før kunne Ida sitte igjen etter jobb og forberede seg til politiske møter. Nå går turen først opp Åsgårdsbakkene, til middag og kos med Torbjørn, før hun tar fatt på ettermiddagsmøtene.

Puslespillet går opp, takket være god planlegging, Nils Olav og besteforeldre som stiller opp. Ida håper flere småbarnsmødre ser at det er mulig å engasjere seg i politikken, og hun vil at barn i Nore og Uvdal skal vokse opp med bare muligheter rundt seg.

Ida og samboeren i bunad en solfylt dag, med sønnen på skuldrene og et norsk flagg i hånden, fjell og granskog i bakgrunnen.

Om ti år

Når grendene bobler av liv

Ida ser inn i spåkula. Om ti år holder hun nok fortsatt på med politikk, kanskje i en annen form. Drømmen er at Nore og Uvdal har blitt en tilflyttingskommune. Da kan hun bruke mer tid på musikk og søm og være enda mer sammen med familien. Stakken hun sydde selv etter et kurs på folkehøyskolen, ga mersmak.

Torbjørn er blitt en stor skolegutt. Kanskje henger han med venner i Øygardsgrend, utforsker verden på sykkel og kjører båt på fjorden. Flere har flyttet tilbake, og grendene bobler av liv igjen.

Vil du skrive din egen historie i bygda?

Lars hjelper deg med jobb, bolig og barnehageplass. Hele intervjuet med Ida ligger på hjembygda.no.

Snakk med LarsLes hele intervjuet
Neste historieSigmund Horrig

Folk som bor her · Ny i bygda

Sigmund i oransje skjorte og caps lener seg mot en benk foran et stort sprossevindu med grønne bjørker utenfor. En pelargonia står i forgrunnen.

Ny i bygda · Uvdal

Etter tretti flyttinger slo Sigmund rot

Sigmund Horrig

Sigmund Horrig har bodd i bygder i store deler av Norge, og i både Makedonia og Bulgaria. Nå har han slått rot i Uvdal, med laftejobb, kjøkkenhage og planer om en ny møteplass for bygda.

Fra hjembygda.no, publisert

Rull for å lese

Alder
37 år
Familie
Mari og to barn
Flyttet
Minst 30 ganger
Utdanning
Kokk
Sigmund går bortover en smal sti over myra en solrik høstdag, med bæremeis på ryggen. Ved siden av ham går en liten gutt i gul vest og lue.

Bygdenomaden

Med bare det som fikk plass i bilen

Det er nattevakt på akuttpsykiatrisk avdeling. En kollega spør om Sigmund kan tenke seg å bli destinasjonsleder i Makedonia. Før vakta er over, har han sagt ja. Slik har han levd store deler av livet: han har fulgt innfallene, reist med bare det som fikk plass i bilen, og på et eller annet vis har det alltid ordnet seg.

Han har vært kokkelærling på Setermoen, elev og stipendiat på folkehøyskole, vikar i skole og barnehage, vakt i institusjon og daglig leder i butikk. Han har bodd i små og litt større bygder over store deler av landet, og i perioder i Makedonia og Bulgaria, knyttet til skiturisme.

Uten å overdrive kan jeg si at jeg har flytta minst 30 ganger. Jeg har hatt en trang til å bo forskjellige steder, og tenkt at det er viktig å ikke binde seg for tidlig.

Sigmund
Familien hviler i en bratt, solfylt li. Sigmund sitter med solbriller og caps, de to barna sitter i gresset ved siden av ei øks, og Mari smiler inn i kameraet i forgrunnen.

Vendepunktet

Lei av å sitte stille i bilen

Et sted underveis møter han Mari, og hun deler både interessene og eventyrlysten hans. De fortsetter å leve slik Sigmund er vant til, nå i mer urbane strøk. Men til slutt blir de lei av alle timene i bil, der bilen knapt beveger seg. En dag bestemmer de seg for å prøve noe annet, og flytter til Uvdal.

Én gang ble han likevel sittende i kø her også, i fire timer, på grunn av veisikring. Men folk i køen kom i snakk, og Sigmund ble kjent med flere lokale. Til og med en nabo han ikke visste at han hadde.

Sigmund står inne i et gammelt laftet tømmerhus og holder opp ei stor, grovtannet tømmersag.

Nore Laft

Han spurte, og fikk prøve seg

Før han og Mari flyttet til Uvdal, trengte Sigmund en jobb. Han hadde lenge vært interessert i lafting og gamle bygninger, så han tok kontakt med Nore Laft og spurte om de trengte folk. Erfaring hadde han ikke. Likevel fikk han komme og prøve seg.

Han fikk jobben, og siden har han selv holdt laftekurs for andre som vil lære håndverket. Bygningsvern og tradisjonelle arbeidsmetoder er noe han brenner for, like mye som gjenbruk, lapping av ødelagt tøy og et bevisst forbruk.

Sigmund løfter en liten, lyshåret gutt ned fra en trestubbe en solrik vårdag. Bak dem står ei gammel låve og et grått uthus.

Bygdekaran

Enda en møteplass i bygda

Sigmund er utdannet kokk, og han har lyst til å ta tak i poteten. Mange i bygda har poteter i kjøkkenhagen, og det finnes så mye mer å gjøre med dem enn å koke dem. Det er en av ideene til Bygdekaran, et bygdegubbelag han vil starte som et motstykke til Bygdekvinnelaget, og sammen med det.

Røverhistoriekveld, vaskekurs for menn og fornying av symaskinlappen står også på lista. Alle er velkomne, uansett alder. Nå trenger han et par lokale karer og et par innflyttere til å dra det i gang, og til høstens herrenes aften håper han å ha mer ferdige planer.

Det er mange her med poteter i kjøkkenhagen. Tenk hva vi kan få til med det!

Sigmund
To små barn i kjøkkenhagen en sommerkveld. Det ene sitter på huk i den mørke jorda mellom nyplantede småplanter, det andre står lenger bak med ei rive. Dalen og åsene ses i bakgrunnen.

Framtida

Geiter, arbeidshester og ei sykkelløype

Familien bor i generasjonsbolig, med kort vei til svigermor og hennes råd om kjøkkenhagen og livet ellers. Her vil de fortsette å leve grønnere. Sigmund drømmer om geitehold sammen med andre i bygda, så landskapet kan beites ned mer systematisk, og om å drive et skogsområde der arbeidshester har tatt over for store hogstmaskiner.

Med to små barn må han prioritere tida annerledes enn før. Men sammen med Mari har han allerede bygd ei sykkelløype, og på sikt drømmer han om en sykkelklubb og et buldrerom, kanskje i en gammel låve. Mest av alt håper han at barna vil like dette livet.

Vil du skrive din egen historie i bygda?

Lars hjelper deg med jobb, bolig og barnehageplass. Hele intervjuet med Sigmund ligger på hjembygda.no.

Snakk med LarsLes hele intervjuet
Neste historieOle Reidar Rødberg

Folk som bor her · Hjemreisen

Ole Reidar ler og ser til siden. Han har på seg en svart genser med UMF-logo og står foran en blå, rustflekket ståldør med kraftige hengsler.

Hjemreisen · Rødberg, Nore og Uvdal

Hjem til stillheten i skogen

Ole Reidar Rødberg

Ole Reidar Rødberg pendlet og jobbet til alle døgnets tider, helt til et hjerteinfarkt fikk ham til å tenke nytt. Nå er han tilbake i Nore og Uvdal, med ny jobb og et småbruk å pusse opp.

Fra hjembygda.no, publisert

Rull for å lese

Oppvokst
Rødberg
Jobb
Servicetekniker, Uvdal Maskinfabrikk
Første elghund
Som femåring, fra bestefaren
Lidenskap
Jakt og fiske
Ole Reidar i blå t-skjorte og solbriller ligger i gresset med en grå hund ved siden av seg. Bak dem reiser grønne lier seg mot snødekte fjell og en isbre.

Barndommen

Gutten som alltid hørte til her

En femåring på Rødberg får en elghund av bestefaren sin. Ole Reidar Rødberg er født og oppvokst her, og har vært med faren på jakt helt siden han var liten. Tilhørigheten til bygda har alltid vært der. Etternavnet bærer han med seg uansett hvor han er.

Likevel ble det mange år andre steder. Livet hans ble omflakkende, med pendling, nattevakter og jobbing til alle døgnets tider. I byen trivdes han aldri. Der var det for mye lyd, støy og volum.

Ole Reidar i svart genser med UMF-logo står foran en blå, rustflekket stålcontainer og ser rolig inn i kamera.

Vendepunktet

Da hjertet sa ifra

For mange burgere og for mye jobb til alle døgnets tider. Slik oppsummerer Ole Reidar årene før hjerteinfarktet han fikk for noen år siden. Etterpå har han bestemt seg for å være mer til stede i sitt eget liv, og han vil gjøre ting med ro i sjelen og en god magefølelse.

Så fikk Uvdal Maskinfabrikk et tips om en dyktig servicetekniker, og tok en prat med ham. Ballen begynte fort å rulle. Da samboeren sa «Er det dette du vil, så får vi til det», var det bare grønt lys.

Det ble en realitysjekk for meg. Jeg lærte meg å lytte mer til hva kroppen forteller og ble bevisst at jeg ville ha kvalitet på livet.

Ole Reidar
Ole Reidar ler og ser til siden, i svart UMF-genser foran en blå ståldør.

Uvdal Maskinfabrikk

En fabrikk der dørene står åpne

Et par ganger om dagen tar daglig leder Bjørn en runde i fabrikken og slår av en prat med de ansatte. Det skaper samhold, mener Ole Reidar. Her er det kort vei mellom folk, lav terskel for å spøke og tulle, og alle bidrar til å gjøre arbeidsdagen triveligere for hverandre.

Han har funnet seg godt til rette. Jobben er å gi maskinparken toppservice, og tempoet er roligere enn han var vant til. Han kjenner igjen det han liker med bygda: Folk tar ting som de kommer, og bruker ikke penger på å imponere folk de ikke kjenner.

Ole Reidar sitter på huk i lyngen med armen rundt en grå hund. Begge ser utover skogkledde åser mens sola går ned.

Jaktsesong

Stille på post i skogen

Når høstfargene kommer, ser ikke samboeren mye til ham. Ole Reidar går helst der andre ikke går, utenfor turløypene, og setter seg til å lytte. Jegeren i ham våknet for alvor da ungdomsårene var over. Han fant en ny ro, og han vet lite bedre enn å sitte stille på post og vente.

Etter den første elghunden har det kommet flere. Han har brukt mye tid på å trene hunder opp før jakta og ned igjen etterpå. Jakt er ingen hobby for ham, men en livsstil. «Resten av året foregår jakta inne i hodet», sier han.

Jeg liker mye bedre å sitte i skogen og lytte til stillheten. Selv om det aldri er helt stille der heller.

Ole Reidar
To fisker og en kniv med lyst skaft ligger på en våt steinhelle ved et blankt vann. Fjellsider og lave skyer speiler seg i vannflaten.

Framover

Plass til flere i skogen

Jakt og fiske, et småbruk som skal pusses opp, og en samboer han vil skjemme bort. Det er hverdagen Ole Reidar ser for seg, og her skal han etter hvert bli pensjonist. Han vil gjerne ha flere med seg i skogen, og savner en opplæringsjakt for ungdom som har tatt jegerprøven.

Erfarne jegere kan låne ut utstyr og vise hvordan man tar avgjørelser i feltet. Kanskje kan opplæringsjakta også åpnes for voksne og innvandrere uten jakttradisjoner. Bygda trenger folk i alle aldre, mener han. «Vi trenger alle slags folk for å få et rikt samfunn.»

Vil du skrive din egen historie i bygda?

Lars hjelper deg med jobb, bolig og barnehageplass. Hele intervjuet med Ole Reidar ligger på hjembygda.no.

Snakk med LarsLes hele intervjuet
Neste historieAnette Lislelid Sevlejordet

Folk som bor her · Hjemmekjær

Anette sitter i høyt, grønt gress med hånda mot nakken og smiler, kledd i hvit t-skjorte.

Hjemmekjær · Nore og Uvdal

Ingen grunn til å dra herfra

Anette Lislelid Sevlejordet

Anette Lislelid Sevlejordet vokste opp i Nore og Uvdal og ble boende. Nå er hun legesekretær, mor i en svært aktiv familie og heier ivrig på ei bygd hun mener er på vei opp.

Fra hjembygda.no, publisert

Rull for å lese

Alder
31 år
Oppvokst
Nore og Uvdal
Jobb
Legesekretær
Familie
Tommy (35), Madelen (8) og Kim (10)
Anette ligger i en stripete hengekøye festet til et epletre, på en grønn, nyslått eng med skog i bakgrunnen.

Nore og Uvdal

Ei hengekøye mellom krokete epletrær

Ei hengekøye gynger sakte mellom krokete epletrær i hagen. Rundt huset ligger fjord og fjell. Her bor Anette Lislelid Sevlejordet (31) med samboeren Tommy (35) og barna Madelen (8) og Kim (10). Hun er født og oppvokst i Nore og Uvdal, ler lett og ser ingen grunn til å søke lykken andre steder.

Her lever hun akkurat det livet hun drømmer om. Familien er navet i livet hennes, og bygda gir dem akkurat det de trenger av plass, natur og folk rundt seg.

Nærbilde av Anette som smiler og ser til siden, foran en hvit trevegg, med lilla blomster uskarpt i forgrunnen.

Vendepunktet

Et tryggere sted fant de ikke

Anette er utdannet helsefagarbeider og jobbet mange år på Bergtun. En stund vurderte hun å ta mer helseutdanning, men da hun ble gravid, la hun tanken bort. Hun og Tommy bestemte seg for å bli i kommunen. Noe tryggere sted å oppdra barn kunne de ikke se for seg, så de kjøpte hus.

I dag er hun legesekretær og trives svært godt i jobben. Tryggheten synes hun er befriende: Barna kan bevege seg fritt, det er alltid en trygg voksen i nærheten, og alle kjenner alle.

Anette i lue og vinterjakke tar en selfie med to smilende barn i strikkeluer på en steinete fjelltopp under grå himmel.

Fritida

Toppturer, turn, fotball og skyting

Under grå skyer på en steinete fjelltopp tar Anette en selfie med barna. Det er en aktiv familie. De går mye på topptur og er med i Barnas Turlag. Ungene driver med turn, fotball og skyting, og om vinteren blir det mye langrenn og mange dager i alpinsenteret.

Tida sammen setter de stor pris på, og det er like gøy for voksne som for barn. Under koronapandemien gikk det for alvor opp for Anette hvor heldige de er. Familien hadde god plass og kunne bare gå rett ut i naturen.

Her trenger vi ikke stå i kø for alt vi skal gjøre. Det er et roligere tempo, og vi har god plass rundt oss.

Anette
Anette sitter i høyt gress blant hvite skjermplanter og grønne blader, og ser ut til siden. Planter i forgrunnen er uskarpe.

Bygda er på vei opp

Før ville vennene vekk, nå kommer de hjem

Da Anette vokste opp, snakket venner og bekjente om å flytte fra kommunen. Nå merker hun at noe har snudd. Mange synes det er attraktivt å bo på bygda, og flere har flyttet hjem igjen, gjerne etter at de har fått barn. Ryktet har også nådd folk som ikke er herfra.

Anette synes det er ekstra spennende med innflyttere som ser bygda med friske øyne, for innspillene deres får ting til å skje. Hun er også glad for at kommunen har ansatt en egen bygdeutvikler. Det viser at kommunen har store ambisjoner, mener hun.

Alt engasjementet vi ser i bygda nå er så sterkt! Vi vil så mye! Jeg tror på en kjempeopptur som vil virke mange år framover.

Anette
Anette i hvit t-skjorte smiler foran en blomstrende syrinbusk, med skogkledde fjellsider og blå himmel i bakgrunnen.

Framtida

Her har hun tenkt å bli

Familien har det den trenger, men Anette ser at ikke alle har det slik. Som legesekretær har hun lagt merke til at turnuslegene kommer og går. Hun håper kommunen får på plass det planlagte flerbrukshuset, og tror flere møteplasser kan få nye folk til å slå rot. For ungdommen har det allerede kommet åpent bibliotek, ungdomsklubb og lokaler på Rødberg Hotell med dart og biljard.

Selv vil hun være med og gjøre bygda så god som mulig. Tommy er aktiv i Røde Kors, og Anette sitter i hovedstyret i RIF. Hun satt fire år i kommunestyret da hun var yngre, og når barna blir litt eldre, kan det hende hun går inn i lokalpolitikken igjen.

Vil du skrive din egen historie i bygda?

Lars hjelper deg med jobb, bolig og barnehageplass. Hele intervjuet med Anette ligger på hjembygda.no.

Snakk med LarsLes hele intervjuet
Neste historieGunhild Aasen

Folk som bor her · Bygdeoriginal

Gunhild Aasen smiler foran en steinvegg, med et maleri av folk i en robåt og en dukke i bunad ved siden av seg.

Bygdeoriginal · Numedal

Numedals drakter, sting for sting

Gunhild Aasen

I Stoffstugu gjenskaper Gunhild Aasen Numedals gamle drakter, millimeter for millimeter. Arbeidet har ført henne fra Deichmanske i Oslo til et museum i Norwich, og til en bunad for prinsesse Ingrid Alexandra.

Fra hjembygda.no, publisert

Rull for å lese

Driver
Stoffstugu Bunadsenter
Priser
Tre for rekonstruksjon og Akevitt-prisen
Kjent kunde
Prinsesse Ingrid Alexandra
Medarbeidere
Sydamer og én lærling
Det hvite huset med skiltene «Stoffstugu» og «Bunadsentret i Numedal» over inngangen, omgitt av grønne busker og gress.

Utenbygds

Nå var det Numedals tur

Det hvite huset har et skilt over døra: Stoffstugu, Bunadsentret i Numedal. Ideen ble til mens Gunhild Aasen bodde utenbygds. Der så hun hvor levende bunadskulturen kunne være, og hun tenkte at nå måtte Numedal også få fram det dalen hadde.

Det førte henne til Deichmanske bibliotek i Oslo. Blant gamle kilder og bilder fant hun spor etter kunstneren Adolph Tidemand, som hadde vært i Numedal og dokumentert draktene der. Det ble starten på et arbeid som skulle ta mange år.

To kvinner holder opp en grønn vest i mønstret stoff med store røde blomster og en rekke røde knapper, foran en steinvegg.

Kalemank

Et blankt stoff fra 1700-tallet

Da de begynte å registrere gamle draktdeler, dukket det opp plagg med kalemank, et blankt, vevd stoff fra 1700-tallets drakter. Gunhild hadde lenge hatt lyst til å kopiere mønstrene Tidemand malte, og nå satte hun i gang. Det krevde millimeterpresise mål, spesialfarget garn og samarbeid med veverier i både Norge og Sverige.

Stoffet var så ukjent at fagfolkene ved museet i Norwich knapt trodde sine egne øyne. De hadde bare små prøver på tre centimeter. Da Gunhild viste dem en hel rapport, hentet de de eldre damene på museet og pressen.

Gunhild Aasen retter på ermet til en bunad med blå, blomsterbrodert vest og rødt skjørt, blant flere bunader på utstillingsdukker.

Tålmodighet

Ingen snarveier i Stoffstugu

Gunhild retter på ermet til en bunad på en utstillingsdukke. Her går ingenting på samlebånd, og hun tar ingen snarveier. Kryssesting, prikkesting, mønstre og tilpasninger må stemme, og alt skal være tro mot historien. Arbeidet krever tålmodighet.

Fra Gunhilds verksted har det gått bunader til mange. Blant dem er prinsesse Ingrid Alexandra. Hun fikk velge mellom flere bunader til 18-årsdagen sin, og valget falt på Numedalsbunaden, drakta fra dalen Gunhild har brukt så mange år på å løfte fram.

Det er så mange timer at det er ingen som forstår hvilket arbeid som ligger bak. Og noen ganger måtte jeg jobbe til fuglene begynte å synge om morgenen.

Gunhild
Tre innrammede diplomer for rekonstruksjon fra Norsk institutt for bunad og folkedrakt, stilt opp på rad.

Motehistorie

Der det norske møtte det europeiske

Ifølge Gunhild er Numedal unikt når det gjelder motehistorie. Det er blitt sagt at ingen andre dalfører hadde 30-års motesykluser. Kanskje skyldes det sølvverket i Kongsberg, kanskje handelsrutene til Bergen. Uansett ble dalen et møtepunkt mellom det norske og det europeiske. Derfor vil hun ha alt så nær originalen som mulig, også kopiene av forkledestoff fra Paris og Nederland på 1700-tallet.

Hun har brukt mye av egne midler på arbeidet, og hun har enerett på det tofargede kalemankstoffet. Fagmiljøet har lagt merke til det hun gjør. Gunhild har fått tre priser for rekonstruksjon av bunader, og Akevitt-prisen for å ha løftet fram Numedal.

Det er bare ikke noen åtte til fire-jobb, det her. Men hver dag blir jeg møtt med smil og glede. Det gjør så mye.

Gunhild
En ung kvinne i grå cardigan holder opp et rødt, mønstret vestestykke med blå og grønne blomster foran en steinvegg.

Framtida

Gleden skal gå videre

I dag driver Gunhild Stoffstugu sammen med flinke sydamer og én lærling. Hun håper lidenskapen smitter over. For henne er det viktig at lærlingen finner gleden i arbeidet, for det handler om mer enn å sy. Det krever tålmodighet og forståelse for tradisjonen.

Alderen begynner å kreve sitt, og fritid frister mer enn før. Å gi seg er likevel ikke aktuelt. Hun vil vise hvor rik kulturarven i dalen er, for mange vet ikke engang hvor Numedal ligger. Den gamle boka hun leste på Deichmanske, står nå i originalutgave hos henne, kjøpt av en mann i Kongsberg.

Vil du skrive din egen historie i bygda?

Lars hjelper deg med jobb, bolig og barnehageplass. Hele intervjuet med Gunhild ligger på hjembygda.no.

Snakk med LarsLes hele intervjuet
Neste historieLiv-Astrid Rustgaard Bjerke

Folk som bor her · Hjemreisen

Liv-Astrid Rustgaard Bjerke med langt, lyst hår og svart kåpe smiler mot kamera foran en rød trevegg med hvite luker.

Hjemreisen · Nore og Uvdal

Juristen som tar jobben med hjem

Liv-Astrid Rustgaard Bjerke

Liv-Astrid Rustgaard Bjerke har alltid visst at hun skulle hjem til Nore og Uvdal. Så ble en kontorplass på Rødberg ledig, og advokatfirmaet i Drammen var åpent for et lokalkontor.

Fra hjembygda.no, publisert

Rull for å lese

Oppvokst
Norefjord i Nore og Uvdal
Utdanning
Juss i Oslo
Arbeidsgiver
Svensson Nøkleby i seks og et halvt år
Nytt kontor
Kontorfellesskap på Rødberg
Liv-Astrid i svart kåpe står i snøen ved et islagt vann, med et grovt tre til venstre og skogkledde fjell i bakgrunnen.

Norefjord

Fra boligfeltet til jusstudiet i Oslo

Et boligfelt på Norefjord. Her vokser Liv-Astrid Rustgaard Bjerke opp, og her bor hun til hun er ferdig med videregående. Så flytter hun til Oslo for å studere juss. Rett etter studiene får hun jobb i Svensson Nøkleby, Buskeruds største advokatfirma. Seks og et halvt år senere er hun der fortsatt, og hun har fått en viktig plass i teamet.

Hun blir beskrevet som hjertevarm, uredd og spontan. Underveis har hun bodd i Oslo, Drammen og Kongsberg, men hun er aldri i tvil om hvor hun har det best. Det er hjemme i Nore og Uvdal, blant familie, venner og naturen hun er så glad i.

Liv-Astrid i oransje caps og hvit genser hviler mot sekken og rifla i høstfarget lyng, med utsikt over vann og fjellvidde i tåke.

Hardangervidda

Odel, jegerprøve og toppturer

Oransje caps, grønn sekk og rifle i lyngen. Etter flere år i byen er Liv-Astrid like mye bygdejente. Hun har odel, går gjerne toppturer, har tatt jegerprøva og driver med jakt. Mamma har gått på Eidsfjell og andre topper sammen med henne, og pappa har tatt henne med på reinsjakt innover Hardangervidda.

For snart to år siden forelsket hun seg i en gutt fra hjemkommunen. Kjæresten er mye av grunnen til at hverdagen har bestått av farting mellom by og land, mellom travle gater i Drammen og hjemme i Nore og Uvdal.

Jeg har mye mer ro i kroppen når jeg er her hjemme.

Liv-Astrid
Liv-Astrid sitter på en tømmerstokk foran en gammel, mørk trebygning med utskåret dørkarm og ser ut mot snødekte bjørker.

Rødberg

En ledig kontorplass snur alt

På én måned blir tilværelsen snudd på hodet. Advokat Marit Deinboll, som har kontor på Rødberg, forteller at hun snart får en ledig kontorplass. Liv-Astrid synes tanken på et kontorfellesskap er mer enn fristende. Da Svensson Nøkleby i tillegg sier at de er åpne for et lokalkontor i Nore og Uvdal, er det bare å satse.

Hun har alltid visst at hun skulle hjem igjen, sier hun og ler. Nå skjer det bare litt tidligere enn hun hadde sett for seg. Et par dager i uka blir hun fortsatt i Drammen, men mesteparten av tiden skal hun være hjemme.

Liv-Astrid, til venstre, og en annen kvinne står foran et banner for Svensson Nøkleby og Ung i Næring i et rom med gullrammede malerier.

Ung i næring

Hjem med mer enn hun dro med

I Drammen var Liv-Astrid med på å organisere Ung i næring, et nettverk for yngre i næringslivet. Den erfaringen vil hun bruke hjemme. Hun ønsker seg liknende samlinger med mingling, presentasjoner og erfaringsutveksling, slik at folk blir bedre kjent på tvers av næringer. Hun drømmer også om å bidra i kvinnekraftprosjektet, slik at flere kvinner kommer inn i styrer og tar beslutninger i det lokale næringslivet.

Hjemmekontor er kommet for å bli, mener hun, og mye arbeid gjøres på PC. Et kontorfellesskap i Nore og Uvdal kan gjøre det mindre skummelt for andre å ta med seg jobben hjem, og vise at kommunen ønsker seg bred kompetanse.

Det er viktig at folk får utdanning, impulser, kompetanse og erfaringer. Men kom tilbake når tiden er inne!

Liv-Astrid
Liv-Astrid står med skistaver i et oppkjørt skispor på en snødekt fjellvidde under blå himmel, med flere skiløpere langt bak i løypa.

Framover

Egentlig har vi alt vi trenger

Det skjer ting på Risans og på hotellet. Det er quiz, strikkecafé og Bygdekaran, og Rødberg sentrum har utviklet seg i riktig retning. Liv-Astrid ser at de som har flyttet hjem, virker fornøyde. Hun har også ideer til hvordan flere kan følge etter: rimeligere barnehageplasser, kanskje gratis tomter eller tilskudd til dem som vil bygge. Det er mangel på boliger, men tomter finnes det mange av.

Hun mener det er viktig at folk drar ut og henter seg utdanning, impulser og erfaringer. Men de må komme tilbake når tiden er inne. For Liv-Astrid er tiden inne nå.

Vil du skrive din egen historie i bygda?

Lars hjelper deg med jobb, bolig og barnehageplass. Hele intervjuet med Liv-Astrid ligger på hjembygda.no.

Snakk med LarsLes hele intervjuet
Neste historieTov Sandnæs

Folk som bor her · Bygdeoriginal

Portrett av Tov Sandnæs som smiler, med langt grått hår og grått skjegg, i blå genser og mørk jakke med rød krage.

Bygdeoriginal · Sandnæs, Nore og Uvdal

Anorakken som luktet hjemplass

Tov Sandnæs

Tov Sandnæs reiste fra Nore og Uvdal før han var fylt 15, men visste hele tiden at han skulle hjem. Nå er han 74, bader i fjorden og har kjempet for klimaet i kommunestyret.

Fra hjembygda.no, publisert

Rull for å lese

Alder
74 år
Hjemsted
Sandnæs, Nore og Uvdal
Flyttet hjem
1980
Kommunestyret
Åtte år
En person i rød jakke går langs et nedsnødd spor mot gamle tømmerhus og en låve mellom snødekte grantrær.

Sandnæs og Bø

Én dag mindre til jul

Kjøkkenet heime er fullt av de kjente duftene, og rett etterpå venter fjøset med lukta fra de varme dyra. Slik husker Tov Sandnæs julene da han kom hjem fra skolen i Bø i Telemark. Han var ikke fylt 15 da han reiste. Han er født hjemme, på stedet der han bor i dag.

Det var skole på lørdager og lite penger, så det ble ingen turer hjem i helgene. Telefonen til hybelvertinna var dyr å bruke, så det ble mest brev. Hver dag krysset han ut en ny dag og gledet seg over at det var én dag mindre igjen til hjemreise.

Tov Sandnæs i rød og svart Telemark-genser står ved et skap og speiles i en glassdør.

Oslo og Lørenskog

Han trivdes i byen, men gården ventet

Tov ble i byen lenger enn mange skulle tro. Han studerte i åtte år ved Universitetet i Oslo og ble lærer på en ungdomsskole i Lørenskog, den gangen et fabrikkområde med mye støy og bråk. Han ble godt kjent med folk på stedet, foreldre og kolleger, og stortrivdes. Sosial kontakt er viktig, sier han. Har man det, kan man trives hvor som helst.

Han tror han kunne blitt værende, hadde det ikke vært for avtalen om å ta over gården da faren gikk av med pensjon. I 1980 var tiden inne. Familien fylte den lille Renaulten og satte kursen hjem.

Jeg var en voksen mann da jeg tok med anorakken jeg hadde brukt på setra tilbake til Lørenskog. […] Den lukta setergodt og varmt. Den lukta hjemplass.

Tov
En gråhåret mann med ryggsekk og to barn i solhatter går langs et gammelt, gjengrodd jernbanespor gjennom løvskog.

Numedalsbanen

Søknaden som aldri ble sendt

I begynnelsen savnet han nok det pulserende bylivet. Men det holdt med litt påfyll innimellom: en tur på Karl Johan for å trekke inn byluft, og så toget hjem igjen om kvelden. Man gir ikke avkall på byen selv om man flytter på landet, mener Tov. Den ligger der, klar når behovet melder seg.

Toget har fulgt ham hele livet. Han vokste opp med Numedalsbanen og drømmer om at det en dag skal gå passasjertog her igjen. I flere år hadde han et søknadsskjema til Lokførerskolen liggende. Han kikket på det når han var litt lei, og la det bort igjen hver gang. Han hadde det for godt som lærer.

Tov Sandnæs smiler med en tusj i hendene foran en tavle med en matematisk likning og en tegnet kurve.

Tavla og kommunestyret

Han gir seg ikke

Ved tavla på Numedal videregående skole står Tov fortsatt, som vikar og på Åpen kveld. Han har sluttet med ordinær undervisning, men liker å hjelpe folk, særlig med matte, som mange gruer seg for. Det beste er å se elevene få aha-opplevelser og kjenne mestring, og å prate matte med dem uten å måtte sette karakterer.

Den største hjertesaken er likevel klimaet. Tov har sittet åtte år i kommunestyret og startet et lokalt miljølag på åttitallet. Han vil ha ned fartsgrensa mellom Norefjord og Rødberg, så det blir lettere å velge bort bilen. Han er vant til å tape 22 mot 1, men miljøsaken er viktigere enn motstanden.

Mange mener at Nore og Uvdal er for lite til at vi kan klare å gjøre noe med klimakrisen. Men hvis alle tenker sånn, skjer det jo ingenting!

Tov
En person i rød jakke og ryggsekk står på blank is på fjorden i skumringen, med åser og rosa skyer speilet i isen.

Fjorden

Verdens beste skolevei

En morgen i februar skøyter Tov til jobb på fjorden, i soloppgang og fuglekvitter. Han kaller det verdens beste skolevei. Fjorden har han alltid hatt et spesielt forhold til, og de siste årene har han hatt som mål å bade i den flest mulig morgener mellom mai og november.

Bader han ikke i fjorden, bader han gjerne andre steder. Rekordsommeren 2018 rakk han og kona å kjenne på temperaturen i nærmere 50 vann. Tov har hatt et godt liv her, sier han. Kunne han levd på nytt, ville han ikke gjort noe annerledes.

Vil du skrive din egen historie i bygda?

Lars hjelper deg med jobb, bolig og barnehageplass. Hele intervjuet med Tov ligger på hjembygda.no.

Snakk med LarsLes hele intervjuet
Neste historieSveinung Dahl

Folk som bor her · Ny i bygda

Sveinung Dahl i svart t-skjorte sitter smilende i en gul ørelappstol med en mønstret kaffekopp, med sollys, orkideer i vinduet og en julestjerne i forgrunnen.

Ny i bygda · Hvaalefeltet i Nore, Nore og Uvdal

Kom hit tilfeldig, ble med vilje

Sveinung Dahl

Sveinung Dahl hadde aldri hørt om Nore og Uvdal da han søkte jobb her. I dag er han lærer på Rødberg, har bygd hus i Nore og spiller gitar i rockebandet Nore Kraftwerk.

Fra hjembygda.no, publisert

Rull for å lese

Jobb
Lærer på ungdomsskolen på Rødberg
Oppvokst
Ei lita bygd i Valdres
CD-samling
Over 3500 plater
Konserter
Over 1000
Lavt bilde av et par slitte svarte joggesko og lyse jeans foran lange hyller fulle av CD-er.

Valdres

Attpåklatten som fulgte kompisene

Sveinung Dahl vokser opp i ei lita bygd i Valdres, som en skikkelig attpåklatt med eldre søsken rundt seg. Det er storebroren, ti år eldre, som får ham inn på rock. Siden har han holdt seg til den, og musikken har blitt en viktig del av livet hans.

Så følger ett år med studier i Sogndal, militærtjeneste ved Grense Jakobselv og litt jobb. Han velger lærerutdanning i Volda fordi noen kompiser studerer journalistikk der. «En tilfeldighet», sier han med et smil. På studiet møter han Åsa, ei blid trønderjente fra Steinkjer.

Sveinung sitter med ryggen til i en trestol i snøen og ser utover en dal med elv, bro, hus og en hvit kirke, med snødekte fjell i bakgrunnen.

Nore og Uvdal

En kommune de aldri hadde hørt om

Med ferske lærerpapirer sender Sveinung og Åsa av gårde en bunke jobbsøknader og venter spent på svar. Blant dem er lærerstillinger i Nore og Uvdal, en kommune ingen av dem har hørt om. Likevel er det den de velger. Kommunen er tidlig ute og viser interesse, og det gjør utslaget.

Kommunen hjelper dem også med å finne et sted å bo. De føler seg godt tatt imot, og det er lett å flytte hit og slå seg ned. Når valget først er tatt, kjennes det rett.

Sveinung lener seg tilbake i en trestol i snøen med beina høyt, ved siden av et bålpanne-stativ med grillrist, med skogkledd li og hus i bakgrunnen.

Hvaalefeltet

Huset ved siden av vennene

Etter noen år vil paret eie noe som er helt deres eget, men ledige hus er vanskelige å få kjøpt. Sveinung har inntrykk av at folk holder på de tomme husene, sånn i tilfelle. Så kommer det store spørsmålet: Skal de etablere seg her, eller satse et annet sted? De trives på jobb og har gode venner. Ingen andre steder frister mer.

To vennepar har nettopp bygd på det nye Hvaalefeltet i Nore, og Sveinung og Åsa følger etter. Nå er de naboer. Feltet har fire hus, jevnaldrende voksne og åtte barn, snart ni. Parets to barn har alltid noen å leke med, og det er fortsatt plass til flere.

Det er flest hverdager, og det er der vi lever livene våre.

Sveinung
Sveinung sitter på huk i et rom med skråtak og blar i et CD-cover foran en lang, lav hylle full av CD-er.

Norehallen

Én kveld i året rister veggene

Én gang i året holder Nore Kraftwerk konsert i Norehallen. Bandet begynte som litt gitarklimpring med et par kompiser, og etter noen utskiftninger, som seg hør og bør i et rockeband, har det funnet formen. For Sveinung betyr det mer gitarøving og masse sosialt påfyll. Sist kom over 100 mennesker, og det ble bygdefest av det.

Samlingen hans teller over 3500 CD-er, fra Iron Maiden og Metallica til Cato Salsa Experience. Konsertene han har vært på, fører han inn i et Excel-ark, og sommeren 2022 passerte lista 1000. Som ung jaktet han på fulle Donald Duck-årganger. Nå vil han ha alt favorittbandene har gitt ut.

Vi unner hverandre at det går bra på de ulike stedene. På den måten skaper vi mer.

Sveinung
Sveinung sitter i en gul ørelappstol i sollyset og ser ut av vinduet med en kaffekopp i hånda, med blomster i vinduskarmen og et strikket teppe over stolen ved siden av.

Framtida

Bygdene drar i samme retning

Som lærer på ungdomsskolen på Rødberg er Sveinung opptatt av at ungdommene skal ha det bra. Han vil at de skal få gode minner fra oppveksten, så de som reiser ut, får lyst til å komme tilbake. Da må det skje noe for ungdommen, og kommunen må ha et tilbud som er attraktivt og forutsigbart.

Han merker at bygdene kniver mindre med hverandre, og at en engasjert bygdeutvikler syr sammen prosjekter for hele kommunen. Han håper flere vil leie ut eller selge tomme hus, slik kommunen og privatpersoner stilte opp da ukrainere skulle bosettes. Det kan få flere til å bli.

Vil du skrive din egen historie i bygda?

Lars hjelper deg med jobb, bolig og barnehageplass. Hele intervjuet med Sveinung ligger på hjembygda.no.

Snakk med LarsLes hele intervjuet
Neste historieIda Bjerke

Spør Lars om det du lurer på

Skriv noen ord om hvem du er og hva du lurer på. Det finnes ingen dumme spørsmål. Lars tar kontakt med deg.

Telefon eller e-post: det holder med én av dem.